Drea Karlsen, en av de mest bemerkelsesverdige kvinnene i pokerverdenen, har laget et eksklusivt innlegg for hellspincasinos-slot.com. Her kan du finne mange nyttige innsikter og tips om poker, samt en glimt inn i Dreas hverdag på bloggen Dreakarlsen.com.
Åh, poker. Jeg kan seriøst aldri få nok av dette fantastiske spillet! Vel, hvis jeg skal være ærlig, så blir jeg noen ganger lei meg, spesielt de gangene jeg blir så frustrert over resultatene at jeg ender opp med å sitte i en krok og gråte. Ja, du leste riktig – jeg har faktisk grått nesten hver gang jeg taper i en stor live-turnering! Er ikke det litt dumt? Men – er det så merkelig?
Før årets NM i poker i Dublin, brukte jeg enormt med tid på å fordype meg i spillet. Jeg så timevis med YouTube-videoer, deltok i mange spill og lærte meg utrolig mye! Forventningene var høye før NM. Jeg følte endelig at jeg var klar til å prestere skikkelig bra. Og jeg innså gradvis at jeg ikke hadde vært god nok tidligere. Jeg trodd jeg var dyktig, men i virkeligheten var jeg langt fra det. Jeg var for uerfaren og sleit virkelig med spillet.
Som pokerspiller opplever man ulike faser
Fase 1: Du begynner som en nybegynner, og selv om du vet at du er fersk og lite erfaren, er det lett å tro at man er bedre enn man faktisk er. Man trår inn i pokerverdenen og tenker at man sannsynligvis er over gjennomsnittet god. Denne troen kan vare en stund, selv om man ikke får de resultatene man ønsker. Man skylder på flaksen, blir irritert hver gang man blir slått ut på riverkortet (takker andre spillere for dårlig spill), og så forsøker man igjen med ny optimisme. Så gjør man enda en gang de samme feilene, og frustrasjonen vokser! Man begynner å hate poker og sier, slik man ofte gjør etter en runde med kanskje litt for mye drikke; jeg skal aldri røre alkohol igjen. Eller i dette tilfellet; jeg skal aldri spille poker igjen.
Men vi gjør det jo igjen og igjen. Over tid, går vi inn i en ny fase. Den fasen hvor man innser at man absolutt ikke er så dyktig som man først trodde. Heldigvis kom denne erkjennelsen for meg ganske tidlig. Da jeg som nybegynner deltok i mitt første poker-NM i 2012, trodde jeg at jeg var god i poker. Jeg hadde spilt med vennene mine flere ganger og hadde også sett på poker på TV! Dette skulle jeg lett klare.
Jeg satte meg ned ved pokerbordet i Dublin og følte meg klar til å knuse motstanderne. Drea, landets poker-dronning ... det hørtes bra ut.
Men … hva skjer? Hva … hva snakker de om? Nuts? Hva er det? Posisjon? Jeg sitter jo på samme plass hele tiden, eller? Hæ? Pot odds, implied odds, outs, gutshot, open-ended, fisk, tilt? Hva er det de snakker om?
Fase 2: Et kraftig vekkerop. Det kan man trygt si. Jeg innså at jeg ikke hadde peiling. Jeg innså at jeg var elendig i poker, at dette var noe jeg ikke behersket på ingen måte. Det gjorde meg mer motivert til å forbedre meg. Konkurranseinstinktet våknet i meg. Dette måtte jeg forstå! Jeg ville bli bedre. Jeg ville bli dyktig! I denne fasen begynte jeg å arbeide hardt. Jeg begynte å studere og lære.
Så kommer fase 3 , som jeg føler at jeg er i nå. Jeg vet at jeg ikke er best, og jeg er klar over at jeg har langt igjen å gå. Jeg vet at jeg fortsatt gjør store feil, men jeg lærer av dem! Jeg skylder ikke på motstandere eller tilfeldighetene. Ord som flaks eller hvordan andre spiller betyr lite; det er det jeg kan gjøre som teller. Når jeg spiller online, går jeg alltid gjennom viktige hender i ettertid – både de der jeg vinner stort, men selvfølgelig også de hvor jeg taper mest. Hva gjorde jeg galt? Hvor feilet jeg? Hva kunne jeg gjort annerledes? Jeg sender ofte håndhistorier til spillere jeg anser som flinke, for å høre hva de ville gjort. Gjerne flere ganger, for å samle flere perspektiver. Da lærer jeg.
Og det er her gråten kommer inn. I denne fasen begynner man å se resultater. Man får til tider bra utfall, og man opplever ikke lenger å være den svakeste spilleren rundt bordet. Hver eneste hånd tas gjennom tankene, og mye skjer sågar automatisk. Det har blitt instinktivt; man har vært i den samme situasjonen så mange ganger at man vet hva man skal gjøre. Endelig er man faktisk så god at man kan oppnå gode resultater! Man har mer enn nok kunnskap til å være over gjennomsnittet! Man kan faktisk få bedre resultater!
Men så svikter likevel resultatene. Kanskje har man en dårlig dag, kanskje gjør man en stor feil i en situasjon man aldri har vært i før, kanskje er flaksen imot deg, eller kanskje vil det rett og slett ikke gå akkurat nå. Selv om man har utviklet seg fra for tre-fire år siden, er det mange faktorer som må falle på plass for å nå et finalebord i større turneringer. Det handler ikke bare om å være dyktig nok for å cruise til seier. Ofte taper man flere ganger enn man vinner, og selv om vanligvis 10-15% av deltakerne gjør det bra i en pokerturnering, er det bare én vinner. Kun én posisjon man virkelig er fornøyd med å oppnå. Å ryke ut er alltid en skuffelse. Det skjer sjelden at man vinner en turnering, og det krever mye for å klare det. Man deltar gang på gang i håp om å nå helt til slutt, men nesten alltid ender det annerledes. Derfor er det ikke rart at det noen ganger kommer tårer.